Jeg har selv gått på offentlig skole det meste av livet, men ble kjent med Steinerskolen da jeg begynte på Oslo By Steinerskole på videregående. Det føltes litt som å komme hjem. Så i stedet for å være bitter for å ha kjedet meg veldig mye på skolen som barn, er jeg glad for at jeg kan få en «ny start» i skolen som Steinerskolelærer.
Jeg valgte å bli lærer fordi jeg ville prøve å gjøre noe skikkelig vanskelig med livet mitt. I læreryrket møter man noen av de aller viktigste temaene i livet, synes jeg, og man støter på mange eksistensielle spørsmål - spørsmål om hvordan vi lever livene våre, hvordan samfunnet vårt er, hvordan vi kan møte barn. Men noe av det aller mest spennende er jo å bli kjent med seg selv. Og i steinerpedagogikken synes jeg det er mye rom for å gjøre feil og tenke læreryrket som en læringsprosess. I skolene blir man også oppfordret til å være modige, til å gjøre ting på nye og annerledes måter. Og til å gi det lille ekstra! Når man legger sjel og begeistring i det man gjør, får man desto mer tilbake. Det viser foreleserne våre oss igjen og igjen.
Jeg tror det er mer plass til å være seg selv på Steinerskolen, for både barn og voksne. Det er positivt at vi er interesserte i forskjellige ting, og det er rom for å utforske flere sider ved seg selv. Jeg setter stor pris på kunstfagene, og særlig musikken, som er en viktig hobby for meg, og som jeg kan bruke videre i skolen når jeg begynner i min jobb som lærer. De estetiske fag gjøres med dypt alvor og ekte skaperglede, og ingenting er tilfeldig, og alt har en grunn.
Det beste er likevel vennligheten; at vi først og fremst skal hjelpe barna til å lære, til å bli selvstendige, til å bli trygge sosialt, og så videre. Og bli glad i verden. For det er håp for verden, og håpet vårt, det er barna.
Hurra!